onsdag 19. mars 2014

Lars Saabye Christensen, "Beatles"

I denne romanen fra 1984 møter leseren fire gutter fra Oslo: Kim, som er jeg-fortelleren, og vennene sine Ola, Seb og Gunnar. De opplever Beatlemania-bevegelsen, men utvikler seg samtidigt. Det blir en typisk dannelsesroman: første kjærlighet, drikking, krangel med foreldrene. Romanens komposisjon viser seg kommet først til syne når jeg hadde sluttet lese den, fordi boka består av mange ulike scener. F eks finnes det forskjellige beskrivelser av hverdagen i skolen, men også elementer som returnerer gjennom hele historien (der tenker jeg på de fire guttene som hører de nyeste grammofonplatene, det være seg Beatles eller The Doors).
Boka er en helt typisk ungdomsskildring, med fordel og minussider. Minussidene er at man ofte har lest bøker som denne. Man har også lest mye om Beatlemania og "revolusjonstiden" rundt '68, samt alle klisjéer det innebærer. Men dette er slik en spennende oppvekstberettelse at man er rede til å glemme alle disse innvendingene. Så vandre leseren sammen med guttene gjennom gode og trange tider.

lørdag 15. mars 2014

Karl Ove Knausgård, "Ute av verden"

For noen uker siden leste jeg denne boka, inspirert av lista i Dagbladet: http://www.dagbladet.no/litteratur/25beste.html Romanen handler om læreren Henrik Vankel, 26 år gammel. Han underviser på et lite sted i Nord-Norge, men trives ikke særlig bra. Enten er han irritert av elevene hans, eller er han pessimistisk og fordyper seg i triste verdensbetraktninger. Knausgård skildrer disse på en essayistisk måte, men det blir ikke kjedelig for meg som er leseren fordi refleksjonene knytter seg tett til handlingen. Noensteds sa Knausgård at han ble inspirert av Tor Ulven, en forfatter som i høyeste grad drev essayistiske betraktninger i historiene hans, men som er til og med mer pessimistisk en Knausgård. (Et eller annet sted skal jeg også skrive noe om Ulven.)
Henrik forelsker seg i den 13 år gamle Miriam, som er eleven hans. Han forfører henne og må forlate alt: de fåtallige vennene hans, den skitne boligen, skolen. Han vender tilbake til Kristiansand hvor han ble født. Likevel ville han aldri returnere dit på grunn av minnene sine: faren som var alkoholiker, kjærlighetskatastrofene sine i løpet av ungdommen. Henrik streifer rundt i byen og husker de verste hendelsene. Det blir ikke lett for ham å glemme hva som har skjedd med Miriam. Allikevel elsker han henne, selv om han vet at forholdet til henne er umulig på et moralskt sett.
Boka inneholder også en lång kapittel hvor Henrik drømmer. Han "våkner" i en futuristiskt Kristiansand hvor alt har blitt forandret. Kunnskaper han har vant seg til har forsvinnet av synet. F.eks. er Kant ingen kjent filosof, men har skrevet mye krøniker om livet i Königsberg, om alle menneskene som lever i denne byen. I denne verdenen har Kant altså blitt en slags attende århundrets Zola. For meg er dette den mest interessante seksjonen i romanen, fordi den tør seg å fortelle på en helt annen måte det som er samlet under begreppet "historien". Allikevel synes jeg at Henrik ikke alltid forteller sannheten; han har en farlig tendens å ljuge, og derfor spør jeg meg om denne "alternative historien" er like oppfunnet som de oppspinnene han forteller til vennene og familien hans.
Knausgårds roman er så spennende eftersom han lykkes å skrive et menneskeligt drama. Dette kan ikke ha noen lykkelig utgang. Leseren er vitne til en selvoppløsning som bunner i Henriks ungdom, forholdet til faren hans og skammen han føler når han forsøker å elske ei jente. Boka er vel ei god pakke som introduserer leseren i Knausgårds verden: Problemene med faren er en viktig aspekt av "Min kamp"-bøkene, men også skamfølelsen.
Dette er ei bok om fortvilelse, oppløsning, menneskelighet, kjærlighet og sikkert verdt å lese.